Hvem er jeg?

Mitt navn er Anne Beate, jeg har passert 40 tallet.

Jeg er utdannet Helsefagarbeider med videreutdanning i rus og psykiatri, nylig utdannet EQ-Terapeut, har 23 års erfaring fra helsevesenet. Jeg har ei datter på 20 år, en hund, og driver med hest. 

Jeg har en tilpasningsforstyrrelse, som er en mild PTSD, (underkatogori av PTSD) men kan jobbes med så den blir borte. Men i det store og det hele, handler det om at jeg har tilpasset meg hele livet mitt, pga frykt. Og at det er en påført traume over tid.

Men er det dette den jeg er? Nei, dette er hva jeg har og gjør.

Den jeg er pr dags dato, er en tryggere dame, med en ryggsekk full av erfaring og kunnskap. Jeg er Blid og positiv, og av og til kan jeg som alle andre ha dritt dager, jeg er perfekt uperfekt som jeg liker å kalle det. Jeg kan være både sterk og sårbar, jeg står på mine meninger, og samtidig være ydmyk om jeg skulle se at jeg har tatt helt feil. Jeg liker også å høre andres perspektiver, for det hender jeg ikke har sett disse sidene selv, og da er jeg glad for å kunne lære det av andre.. Jeg er veldig undrene ut i verden, hva er årsaken til at jeg og andre gjør det sånn og sånn.

Jeg tåler om ikke alle liker meg, eller syntes at det jeg gjør er feil. Det er helt greit. Jeg kan ordlegge meg å få ut poenget mitt helt feil. Jeg er redd for å ikke bli sett, hørt eller forstått. Jeg kan bli veldig engasjert. Jeg sliter med prestasjonsangst.. Men det viktigste her, er at jeg liker meg, akkurat sånn jeg er.. Det er greit om jeg sliter med det ene eller det andre, sånn er jeg, og det aksepterer jeg.. og det gjorde jeg ikke før..

Jeg har levd store deler av mitt liv med en frykt og en sterk indre kritiker som har fortalt meg at jeg ikke er bra nok. Jeg har ikke hatt noen grenser og tillatt meg mye, igjen pga av frykt. Frykt for å ikke bli likt, frykten for å bli utstøtt, avvist og forlatt.

Jeg har tatt ting personlig og følt meg usikker i så mange forskjellige hverdagssituasjoner.

Jeg har vært ettergivende og vært den kjente «flinke piken»/ «People plaser».

Jeg har hørt om meg selv, at folk ser på meg som, Blid, positiv, står på, flink, sterk, tøff, utadvendt, omgjengelig, omsorgsfull, forståelsesfull, inkluderende, kunnskapsrik og tålmodig.

Det rare er at jeg så ikke dette, og var jeg dette? gjorde jeg det på en autentisk måte, eller var det tilpasning.

Dessverre har nok mye vært tilpasning, jeg har tilpasset meg det jeg trodde andre forventet av meg. For merkelappen min om å vær flink pike måtte jeg jo opprettholde.

Jeg fikk barn som 21 åring, og det var her jeg begynte å møte meg selv, mitt indre sårede barn.

Det var her jeg begynte og ikke skjønne hvorfor jeg ikke fikk ting til, med mitt eget barn, jeg ble utålmodig, lett irritert. Jeg fikk det jo til med alle andre.

Selvfølelsen og selvtilliten begynte å rakne og jeg datt litt etter litt ned i en depresjon.

Jeg prøvde alle mulige måter å få det bedre, trene, spise og slanke meg, flytte, shoppe, bytte menn, jobbe. Rus brukte jeg aldri.

Jeg skapte meg en avhengighet. Spesielt mat og Menn. 

Gjennom EQ-Terapi har jeg fått en forståelse for hvordan vi programmeres som barn og hvordan vi kan endre denne programmeringen.

Jeg har hatt mange uhensiktsmessige mønstre som ikke har vært bra for meg, som jeg heller ikke har forstått før jeg fikk bearbeidet min bagasje.

Det er gode grunner for at jeg har gjort som jeg har gjort, samtidig som det ikke har vært en sunn måte å være på for meg.

Jeg er der, at nå anerkjenner og aksepterer jeg ting og situasjoner som har vært, og dømmer meg selv ikke lenger for at jeg ikke gjorde det bedre. Ved å tilgi meg selv, har jeg satt meg selv fri.

Fortsatt kan jeg kjenne på prestasjonsangsten og janteloven, om at du skal ikke tro du er noe.

Hva har jeg og komme med, har jeg noe viktig og interessant og si?

Samtidig så er vi alle noe, vi er forskjellige for en grunn, vi trenger hverandre og hverandres forskjeller. Hadde vi ikke vært forskjellige, ville aldri hjulet blitt rundt, eller fått fly opp i luften, vi trenger å tenke og observere forskjellig.

Jeg vil fortelle mine historier og opplevelser her inne, og jeg er glad om du vil følge, og kanskje kan du kjenne deg igjen?

Jeg vil tro jeg har noe andre trenger.

Ikke nøl med å ta kontakt eller kommenter. Ved å stille spørsmål, tenker jeg er med på å se ting fra andre perspektiver.

Så med mine historier håper jeg at andre kan kjenne seg igjen, klare å snu noe av det vonde til det bedre. Tørre og sette seg selv først, og se sin verdi. For vi alle er like gode og vi gjør så godt vi kan, ut ifra våre forutsetninger. (Ut ifra det vi har lært).